De eneste undergruppene av stedsnavn som er nevnt spesielt i stedsnavnloven, er gårds- og bruksnavn. Gårdsnavn blir definert som navnet på hele det gårdsområdet som ett eller flere gårdsnummer er knyttet til, mens bruksnavn blir definert som navn på en eiendom med ett eller flere bruksnummer eller festenummer under et gårdsnummer. Et eksempel fra Buskerud er gårdsnavnet Ulberg. Det var fordelt på tre gårder med tre forskjellige nummer: Ulberg lille (gårdsnummer 112), Ulberg mellem (113) og Ulberg nedre (114). Under hver av disse gårdene var det flere bruk med hvert sitt nummer, for eksempel Østvold (112,4), Rydningen (114,1) og Hagen (114,2). Her er altså Ulberg gårdsnavn, mens Østvold, Rydningen og Hagen er bruksnavn.
Etter § 8 er det Statens kartverk som fastsetter skrivemåten av gårds- og bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvede stedsnavn eller andre stedsnavn som etter reglene i stedsnavnloven eller andre lover og forskrifter skal brukes av det offentlige. Dette er en ganske vag bestemmelse ettersom «nedarvede stedsnavn» ikke er et klart avgrenset begrep. I praksis betyr det at dersom gården Berg ligger i et område som heter Berg, er det Statens kartverk som bestemmer skrivemåten av gårdsnavnet, mens nabogården Solheim, som også ligger i området Berg, ikke får regulert sin skrivemåte av Kartverket. Vedtak om skrivemåten av gårdsnavn vil som hovedregel være retningsgivende for skrivemåten av bruksnavn som er identiske med gårdsnavnet, eller der gårdsnavnet utgjør en del av bruksnavnet. Det vil si at dersom et gårdsnavn har fått skrivemåten Voll, skal brukene under gården få skrivemåter som Vollsteigen og Vollsbruket (ikke *Voldsteigen og *Voldsbruket). Det skal legges særskilt vekt på synspunktene til eieren ved fastsetting av skrivemåten, når den skriftformen han eller hun ønsker, ligger innenfor regelverket.
Mange av gårds- og bruksnavnene i Norge er også i bruk som slektsnavn. Skrivemåten av slektsnavnene har ofte opphavet sitt i dokumenter fra 1600-, 1700- og 1800-tallet og kan avvike både fra dialektuttalen og alminnelig rettskrivning. Et gårdsnavn Vik kan som slektsnavn ha skrivemåter som Wiik, Wiigh, Vigh osv. I slike tilfeller er det vanlig at eieren ønsker at bruksnavnet skal skrives på samme måte som slektsnavnet. Dette er forståelig, men her er det likevel viktig å huske at det som regel er dialektuttalen som representerer den eldste formen av navnet. Navnet er altså eldre enn de skriftformene vi finner i gamle dokumenter. Man skiller med andre ord mellom skrivemåten av slektsnavn, som er regulert ved lov om personnavn, og skrivemåten av gårds- og bruksnavn, som skal fastsettes etter lov om stadnamn.
Publisert: juli 2011