Bakgrunn
«Under maalkurset i Elverum sommeren 1908 vedtok et møte av norsklærere enstemmig følgende resolution: "Møtet som beklager den skarpe maalstrid i vort land, uttaler at landets og skolens tarv kræver samarbeide mellem landsmaal og riksmaal, og anbefaler nedsættelse av en nævnd bestaaende av representanter for riksmaal og landsmaal til at utjevne forskjelligheter i retskrivningen, saa de ord som er fælles, blir skrevet paa samme maate i begge maalformer."
I en skrivelse til undertegnede, dateret 29de oktober 1908, citerer kirkedepartementet denne resolution og anmoder os om "i henhold til tidligere mundtlig forhandling at bearbeide denne sak i den utstrækning og paa den maate som maatte findes formaalstjenlig," med den tilføielse at "professor Hægstad har lovt at yde sin bistand".
I henhold til denne skrivelse har vi begrænset os til et enkelt punkt av det store omraade hvorpaa det i resolutionen nævnte samarbeide kan tænkes at finde sted, nemlig det som resolutionen ogsaa særlig fremhæver: forskjelligheter i retskrivningen. [...]»
(Fra innledningen til boka)
Mer om utredningen
«Etter at utredningen var lagt fram, uttalte Undervisningsrådet at det ikke kunne anbefale noen endringer i riksmålets rettskrivning, da det hadde gått så kort tid siden den siste reformen [1907].
Når det gjaldt landsmålet derimot, fant rådet at de skoler som måtte ønske det, burde få høve til å nytte en del nærmere angitte valgfrie former ved siden av de vedtatte.
Deretter bestemte departementet ved kgl resolusjon av 10 juni 1910 at følgende sideformer ble tillatt i skriftlig bruk i skolene, men ikke i lærebøker:
1. Endinga -e i svake hunkjønnsord (ei gjente ved sida av ei gjenta). Derimot ble infinitiv på -e ikke godkjent.
2. Endinga -er i presens og -te i fortid (ved sida av -ra, -a) i verb som i infinitiv ender på -era (f eks studera).
3. En rekke former med y (eller ø) ved sida av formene med jo eller ju. (Ord som bryta, frysa, skyta, bryst, dryg, lyn, rypa o fl.)
4. Bestemt form flertall på -ane, -ene, -one ble godkjent ved sida av -arne, -erne, -orne (hestane, geitene, gjentone). [...]
Eitrem-komiteens forslag fikk altså i første omgang ingen innvirkning på riksmålet. Men de forslagene den la fram, faller på mange punkter sammen med rettskrivningsreformen i 1917. Komiteen som forberedte 1917-rettskrivningen, viser flere ganger til den utredning "samarbeidskomiteen" la fram i 1909.»
(Fra Finn-Erik Vinje: Et språk i utvikling. Oslo: Aschehoug 1978, s. 285–286)
Om forfatterne
Hans Thure Smith Eitrem (1871–1937). Født i Kragerø. Skolemann. Lærer ved høgre skoler i Oslo, rektor i Haugesund og Larvik, fra 1927 ved Oslo katedralskole. Formann i Filologenes og realistenes landsforening 1927–1936. Gav ut lærebøker for den høgre skolen i norsk og engelsk og skreiv mange artikler om skolespørsmål og om norske diktere. Arbeidde for tilnærming mellom bokmål og nynorsk og gav i 1908 ut boka Samarbeide mellem landsmål og riksmål?
Amund Bredesen Larsen (1849–1928). Født i Grue. Målføregransker. Gav bl.a. ut Oversigt over de trondhjemske dialekters slægtskabsforhold (1886), Lydlæren i den solørske dialekt (doktorgradsavhandling 1894), Oversigt over de norske bygdemaal (1901, nytt opplag 1948), Kristiania bymål (1901), Bergens bymaal (1911–1912, sammen med G. Stoltz), Stavanger bymål (1925, sammen med M. Berntsen), Sognemålene (1926).
Steinar Johannes Stenersen Schjøtt (1844–1920). Født i Porsgrunn. Språkmann og historiker. Skreiv bl.a. lærebøker i historie: Norigs soga (1879), Frå 1789 til vaar Tid (kom heftesvis i 1880-åra), Lærebok i heimssoga (1899–1900). Oversatte Heimskringla til landsmål (1872–79, ill. utgave 1900), og hjalp Arne Garborg med oversettinga av Odyssevskvædet. La stor vekt på muntlig og folkelig målføring. Hovedverka hans er Dansk-norsk ordbog (1909) og Norsk ordbok med ordtyding paa norsk-dansk (1914).