Etter at den språkpolitiske utredningen Norsk i hundre! ble lagt fram i fjor høst, har det pågått en debatt i Aftenposten der det er rettet kritikk både mot utredningen, for å være språkpolitisk svak, og mot systemene for forskningsdokumentasjon og -finansiering, som en frykter skal knekke norsk fagspråk. Men flere har også vært inne på at en i disse spørsmålene ikke kan se forskningen isolert. Og et sentralt forslag i Norsk i hundre! er faktisk å etablere språkpolitikk som et tverrgående ansvar i det offentlige, også i Kunnskapsdepartementet. Mye tyder på at universitets- og høyskolesektoren, som av mange grunner bør ha stor frihet, trenger en språkpolitikk som er samlet og differensiert på samme tid.
Et knippe av fem typer språkbruk
For å sammenholde ulike typer språkbruk i akademia kan vi anlegge et perspektiv utviklet av sosiologen Ragnvald Kalleberg, som ser universitetet som et sted der det drives et ”knippe” av fem typer virksomhet: forskning, formidling, undervisning, ekspertvirksomhet og institusjonell selvforvaltning.
Forskningspublisering – frihet og ansvar, sjangerkrav og språkkrav
I forskningen er publisering av vitenskapelige bidrag det viktigste språklige uttrykket. Her henvender forskeren seg til sine medforskere og presenterer sterkt spesialisert kunnskap i form av særlig artikler, men også som monografier, antologibidrag osv. Kommunikativt sett minner dette om deltakelse i allmenn debatt, ved at kollegaene fungerer som et kritisk publikum hvor bidrag legges fram for utprøving og kommentar.
Den typiske forskningsartikkelen innenfor naturvitenskap og medisin må oppfylle strenge sjangerkrav, noe som skyldes formålet: At resultatene må gjøres kjent for alle medforskere, tilsier en ensartet og entydig form. Dette er også en sikkerhetsforanstaltning og innebærer at forskerne i fellesskap tar ansvar for resultatene, noe en lett ser betydningen av ved å tenke på for eksempel motorveibroer som kollapser som følge av feilaktige modeller.
Når forskeren også må skrive på et internasjonalt språk for å nå ut, utvides sjangerkravene til å bli et språkkrav. I mange fag dreier dette seg om en for lengst etablert praksis. Alt rundt 1980 ble 62 prosent av alle vitenskapelige bidrag fra norske universitetsansatte publisert på engelsk eller andre ikke-nordiske språk, og dette var økt til 71 prosent tjue år etter. Likevel er det gode grunner til å la forskerfellesskapene avgjøre hvilket språk det publiseres på. En politikk som ikke lot vitenskapens ”frihetsmandat” omfatte også publiseringsspråket, ville dessuten gjøre seg umulig på nokså kort tid.
Tellekanter og finansiering
Det norske finansieringssystemet – med en kombinasjon av vektede publiseringskanaler (”tellekanter”) og regler for tildeling av forskningsmidler – er blitt kritisert skjønt det er forankret i fagmiljøene og ved institusjonene. Blant annet har fagfolk reagert på at det norske publiseringsflaggskipet Historisk tidsskrift er plassert på laveste ”premieringsnivå”.
I prinsippet kan det undergrave publiseringsspråkets frihet hvis en premierer publisering på bestemte språk for systematisk og ensidig. Det vil heller ikke være formålstjenlig å ha kriterier som ikke tar godt nok hensyn til vitenskapenes forskjellighet. Systemene som gir økonomisk uttelling, må ikke hindre publisering som enten ikke bør være på engelsk (som mange bidrag i skandinavisk historie og litteratur) eller grenser til formidling eller ekspertvirksomhet (som studier offentliggjort i Legeforeningens tidsskrift).
Et problem med publisering bare på engelsk er at fagspråket da forblir engelsk. Men her kan forskningsformidling – overføring av vitenskapsfundert kunnskap til ikke-spesialister – spille en viktig rolle.
Forskningsformidling: Nesten alle er ”lekfolk”
Universiteter og høyskoler har plikt til å formidle sine resultater, men systematisk formidling har stått svakt, både i Norge og resten av OECD-området. En mer målrettet politikk må nyutvikles, og Universitets- og høgskolerådet har arbeidet med kriterier for formidling og økonomisk uttelling. Oppgaven er vanskelig, fordi publikum ved formidling blir mer mangfoldig og uttrykkene mindre sjangerkonforme. Det er i dag ikke slik at en liten, opplyst elite står overfor store ”uvitende masser”. Og ofte er forskningsdiskursene så spesialiserte at bare få er kompetente. Når også professorer og andre eksperter blir ”lekfolk” straks de må kommunisere over spesialistgrenser, er også dette formidling, og formidling blir et nødvendig motstykke til publisering. Forskningen må jo ”ut” i samfunnet.
Ved formidling går forskere ofte inn i bredere offentlige samtaler, i selve den demokratiske diskurs, og kan leses av både ”høy” og ”lav”. I samfunnsvitenskap og humaniora er det heller ikke noe klart skille mellom publisering og formidling, noe som flere har påpekt. Det språkpolitisk viktige ved dette er at formidlingen i hovedsak vil foregå på norsk så lenge folk i Norge stort sett er norskspråklige. Det siste er også den dypeste begrunnelsen for akademisk bruk av norsk overhodet – norsk er mest demokratisk. Samtidig kan dette bidra til å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk, for også ved formidling behøver en fagspråk – og da på norsk.
Språk i undervisning: Tanken forløper i ordet
Høyere undervisning dreier seg – sett fra studentenes side – om tilegnelse av kunnskap. Siden dette er en svært mangfoldig og krevende form for kunnskapsoverføring, er undervisningsspråket viktig. Med den russiske pedagogen Vygotsky kan vi nemlig anta at språk og tanke utgjør en enhet (“tanken forløper i ordet”), og at kunnskap utvikles gjennom bruk av språket. At kunnskapstilegnelse knapt kan skilles fra språklig kompetanse, må derfor ligge til grunn både for progresjonen og innføring i fagspråk.
Studenter må få innføring i internasjonalt fagspråk – og norsk fagspråk, siden de aller fleste skal virke som lærere, leger, planleggere osv. i Norge (ekspertvirksomhet, om en vil). Mange blir undervist på engelsk. Hvor mange, vet vi ikke, men det har nok vært en betydelig økning. Ved lærestedene er en trolig klar over at både undervisere og tilhørere fungerer best på morsmålet, og en bruker mest norsk på lavere nivå, mer engelsk på høyere nivå. Men systematisk kunnskap har vi heller ikke her. Å registrere språk i de store nasjonale databasene for høyere undervisning, som Norsk språkråd foreslo i 2003, burde derfor være noe alle kunne enes om.
Undervisning må nemlig planlegges, og undervisningsspråket velges lokalt, så dette er et felt der det opplagt stadig tas avgjørelser som også er språkpolitiske, og der det er mulig å ha nasjonale regler. Tanken om å få gjeninnført et lovkrav om at undervisningsspråket til vanlig er norsk, noe flere støtter, vil også stå sterkere hvis en kan dokumentere problemene.
Språkpolitikk både sentralt og lokalt
Universitets- og høgskolerådet utvikler nå språkpolitiske retningslinjer for hele sektoren. Også myndighetene bør se på dette (de må uansett ta stilling til et forslag i Norsk i hundre! om å lovfeste sektorens ansvar for norsk fagspråk). En ny språkpolitikk må både ha et samlet perspektiv og reflektere særtrekk ved ulike typer virksomhet. Publiseringsspråket bør prinsipielt overlates til forskersamfunnene, formidlingen bør styrkes, blant annet for å ivareta norsk fagspråk, og undervisningen må bygge på deltakernes reelle språkkompetanse for å fremme læringsutbytte og fagspråktilegnelse. De enkelte lærestedene bør også fastsette en språkpolitikk, som en del av sin institusjonelle selvforvaltning. En må skille virkelige behov fra forestilte, ideologiske behov og fremme en nødvendig språkpolitisk bevissthet uten å redusere en like nødvendig frihet.
(Artikkelen er tidligere trykt i Forskerforum 2/2006)